Etter en del forespørsler om å komme i gang igjen sitter jeg nå på senga en søndagskveld og tenker på hvor jeg skal begynne. For i den uutholdelig lange perioden som har gått siden sist jeg gav lyd fra meg har det faktisk skjedd et par ting, så det er litt vanskelig å finne ut hva jeg skal ta for meg først. Konklusjonen blir vel at dette kommer til å bli et vesentlig langt blogginnlegg. Jeg vil først og fremst benytte muligheten til å takke for alle de positive tilbakemeldingene jeg har fått på skrivingen min. Dere som leser dette er helt toppen! I den sammenheng har jeg fått en del forespørsler om å ta for meg hvordan familielivet er her borte, siden det er noe jeg hittil ikke har viet så mye plass i denne bloggen. Så da skal jeg gi det en plass aller først i dette innlegget.
Helt ærlig så har det vært en grunn til at jeg ikke har snakket så mye om familien. De er hyggelige og har ikke utsatt meg for noe som motstrider FNs menneskerettighetserklæring. Men til tider har jeg på en måte følt at jeg blir behandlet mer som en gjest som sover og spiser i deres hus enn et ekte medlem av familien. Jeg savnet på en måte rutinene og stabiliteten jeg hadde hjemme. I og med at mor i huset er borte halve uka, blir en god del av middagene frossenmat jeg må ordne selv. Man kan vel si at jeg hadde litt større forventinger til oppholdet enn det som ble innfridd. Dagene ble litt ensformige og familien gjorde ikke noe særlig med meg, så det endte som regel med at jeg så på tv for meg selv mesteparten av dagen. Jeg har selvfølgelig sett bilder og hørt historier fra hvordan andre utvekslingsstudenter har det, og jeg må si at jeg blir ærlig talt litt misunnelig. De har søsken på sin egen alder og familien har alltid en aktivitet på lur. Siden fotballsesongen er over og jeg ikke er tilknyttet noen aktiviteter for tiden, ble dagene enda kjedeligere. Etter en liten stund begynte dette virkelig komme innpå meg, det var flere ganger jeg begynte å tenke på hjemme og hvordan ting var der. Jeg har flere ganger tenkt at alt hadde sikkert vært mye bedre hvis jeg hadde hatt en bror eller søster på min egen alder og fortro meg til da ting var på sitt verste. Men det er jo da Skype er god å ha. Det har vært bra for meg å ha Børge og familien min i nærheten når jeg trenger dem. For eksempel hadde Børge og jeg en prat for en stund siden hvor jeg tok opp problemene jeg hadde og han forstod det godt, vi ble enige om at jeg skulle ta en alvorsprat med familien for å få ting på rett kjør. I løpet av den samtalen kom vi også fram til hvor mye vi egentlig savner de som venter på oss der hjemme. Jeg skal være 100 % ærlig å si at jeg brøt sammen som en 12 år gammel jente. Hjemlengselen var rett og slett for sterk. Jeg hadde hele tiden trodd at det var noe som ikke skulle påvirke meg og at jeg var en selvstendig ung mann som ikke var avhengig av familien sin. Men der tok jeg kraftig feil! Jeg har nå innsett hvor mye familien min faktisk betyr for meg. Det er jo kanskje litt i det meste laget at jeg måtte flytte helt til andre siden av jorden og at vi måtte punge ut med rundt 60 000 kroner for at jeg skulle innse det. Men uansett, nå har det virkelig gått opp for meg. Det er visst en viss sannhet i det gamle ordtaket: ”Men vet ikke hva man har før det er borte”.
Jeg vil legge vekt på at det jeg nevnte nettopp om familieproblemer, i skrivende stund, er fortid. Etter at jeg hadde snakket om dette med Børge og min norske familie, tok jeg dette opp med vertsfamilien min. Jeg fortalte hva jeg følte og forklarte hva problemet var. Heldigvis forstod de hva jeg mente og tok kritikken til seg. Vi ble enige om at fra nå av skal vi prøve å planlegge litt mer og prøve å få presset inn minst en familieaktivitet i uka. Jeg føler meg mye bedre allerede. Ikke misforstå meg, de er virkelig hyggelige mennesker. Det er bare det at jeg var kanskje litt uheldig med tidspunktet jeg kom hit på. Dette er et av de første årene deres uten unger i High School, så de har på en måte lagt fra seg en del av familietradisjonene. Og det er først nå nylig at Tauna har vært nødt til å jobbe i Salt Lake City, og siden Kyle ikke er noe særlig til kokk, blir det ofte bare enkle frossenretter når guttene er alene hjemme.
Men det er vel nok negativt for denne gang. Jeg merker at all denne skrivingen begynner å påvirke meg, pluss at det begynner å bli litt sent. Så jeg skal prøve å oppsummere kjapt litt av hva som har skjedd i det siste. Mange er vel klar over at i USA har de en høytid som kalles Halloween, en høytid som har til en viss grad lyktes med å få fotfeste i Norge, men langt fra i samme målestokk som her. Det er mildt sagt en rimelig populær høytid. Dagen før dagen, ble det arrangert en Masquerade Dance på skolen. Det var en morsom affære og de fleste hadde virkelig kledd seg ut, meg inkludert. Selve Halloween ble ikke gjort noe særlig ut av her i gården, men jeg var ikke noe særlig hjemme uansett. Kompisen min, Nate og et par av hans venner plukket meg opp på formiddagen og vi bare kjørte rundt og hadde det morsomt som bare ungdommer kan. Vi tilbrakte hele dagen sammen og på kvelden dro vi til et spøkelseshus kalt Scream Asylum. Det var virkelig morsomt, spesielt fordi jenta som var med oss ble virkelig gjort til ett offer mens vi gikk gjennom labyrinten. Spøkelseshuset var fullt av skuespillere som var kledd ut som monstre og de gikk løs på henne med alt de hadde. Hun skrek så høyt at man skulle tro at lungene hennes kunne sprekke når som helst. Det endte opp med at hun sparket en av dem en viss følsom plass og dytten en annen før hun sprang vekk på jakt etter utgangen. Etter det dro vi bare hjem til en av dem og så en film, det var en veldig morsom kveld.
Det er vanskelig å skrive om alt som har skjedd den siste tiden, spesielt når man skriver såpass i ettertid som jeg gjør nå. Men jeg kan vel legge ved at familien har lagt seg i selene for å gjøre oppholdet mitt bedre. Her om dagen fikk vi blant annet norske pannekaker til frokost. Det var en himmelsk opplevelse. Tauna har faktisk funnet fram en del norske oppskrifter hun vil prøve å lage. I dag hadde vi blant annet kjøttkaker, det var faktisk ganske godt, men selvfølgelig langt fra bestefars gode gamle kjøttkaker. Jeg er jo selvfølgelig nødt til å by litt på meg selv også, så den samme dagen som vi hadde pannekaker til frokost prøvde jeg å lage grøt til middag. Det ble godt mottatt, men siden jeg ikke er noen Eivind Hellstrøm klarte jeg selvfølgelig å svi den en del. Men det var uansett krute godt!
Jeg vil også nevne for dere der hjemme at i løpet av dette oppholdet har jeg blitt en stor norgespatriot (ikke en tilhenger av det politiske partiet med samme navn, for dere som er i tvil). Jeg blir rett og slett ekstatisk hver gang jeg kommer over noe som har med Norge å gjøre. I den sammenheng kan jeg nesten ikke vente til Norge skal riste hele Nord-Amerika til grunne i Vancouver. Det skal bli stas å se Ole Einar Bjørndalen og Co vinne gull på amerikansk tv. Siden jeg nå er en selverkært norgespatriot måtte jeg selvfølgelig gå i anskaffelse av et ekte norgesflagg, det har jeg nå gjort og det henger over senga mi sånn at jeg kan føle meg trygg om natta.
Før jeg avslutter vil jeg bare legge ved at været her er sykt! En uke var det kaldt og det snødde litt, uka etter det hadde kvikksølvet gjort ett drastisk hopp til rundt 15-20 grader og knallsol og nå har den krøpet ned til vinternivå igjen. Sykt, rett og slett sykt. Noe annet som har gått opp for meg er at jeg fra nå av hater folk som går i shorts og t-skjorte når temperaturen er rundt null. Det er virkelig irriterende. En dag da jeg gikk hjem fra skolen var det for eksempel meget kaldt, jeg var blant annet godt kledd i en boblejakke. Men derimot et stykke foran meg går det to syke unger i shorts og t-skjorte. Dette var langs en landevei, med store åkere på begge sider og ingenting i nærheten. Det eneste jeg tenkte på da var: ”Hva i h****** er det de galingene tenker med! De er jo nødt til å omkomme av hypodermi hvis de skal gå hjem sånn!” Jeg er heldigvis oppdratt i et godt norsk hjem og har lært meg å kle godt på meg når det er kaldt ute. Takk skal du ha mamma!
Anyways, det var alt jeg hadde å dele for denne gang. Det er helt sikkert masse kult jeg har glemt å ta med, men dette innlegget er langt nok som det er. Håper dere liker det jeg har skrevet så langt. Glad i alle dere der hjemme!
Til neste gang, Martin
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar